Minds on Fire: Open Education, the Long Tail, and Learning 2.0 av John Seely Brown og Richard P. Adler, og Footprints in the Digital Age av Will Richardson i "Educational Leadership" er utgangspunktet for dette blogginnlegget som er en del av 2.nettmøtet i "IKT for skoleledere". Jeg har hengt meg mest opp i "digital footprints".
Et kjapt googlesøk på meg selv ga 31 treff i løpet av 0.06s. Dersom jeg lot maskinen jobbe i 0.17s fikk jeg 269 treff. Imponerende og skremmende. Der var det treff fra studietiden og fram til forrige uke, dvs. et tidsspenn på snaut 30 år. 99% av treffene er dog fra de siste 1-2 årene. Brorparten av mine googletreff er knyttet til web2.0; Facebook, blogg, D&B og Twitter, dvs. ting jeg har aktivt lagt ut eller kommentert. Folk har "fisket" opp navnet mitt, jeg er også en aktiv fisker, og vips er man i et nettverk. Av de mer kuriøse treffene er bloggen til EvaBra som har sitert et av mine innlegg på D&B og ville ta det med i en Bacheloroppgave hun akkurat har avsluttet, og landslaget for medieundervisning som ba om å få bruke et bilde fra bloggen min som månedens bilde. Begge deler er positive "footprints" og en del av web2.0-kulturen.
Men; hvem er jeg og hva er min posisjon? Er jeg en uhildet og fri person som kan ytre seg uhemmet? Har jeg ikke et ansvar som avdelingsleder i vgs eller rådgiver i fylkets opplæringsavdeling. Hva slags agenda og mandat har jeg egentlig i web2.0-verden når jeg uttaler meg om IKT og skole som jo er et fagfelt jeg også jobber med? Det står riktignok på bloggen med liten og gjemt skrift at dette er private meninger osv, men hvem har vel lest det? Dersom en kommende arbeidsgiver googler meg finner vedkommende neppe ting som jeg ikke kan gå god for, men det kan jo være at vedkommende er svært uenig i meningene mine og ikke liker det jeg står for?
Screenagers har nok en lavere terskel for å legge ut festbilder, turbilder, russebilder, mm på f.eks. Facebook. Kult der og da, men kanskje ikke fullt så stilig ovenfor ny arbeidsgiver eller kanskje vordende svigermor. Er man lagt ut i cyberspace så ligger det der, umulig å fjerne. Det var lettere i min egen russetid. Utagerende festbilder ble festet til film og jeg har noen papirkopier som jeg nensomt har sensurert. Men hvor ble det egentlig av negativene?
Lektor Carlsens metode
for 6 måneder siden
3 kommentarer:
En ting er når en ytrer seg, men kan folk bruke dine ytringer som en referanse, da stiller det krav til både hva man sier og hvem man siterer.
Veldig spennende og viktige poenger. Det en gjør når en blogger er en krysning mellom mange sjangre, men også en helt ny, egen sjanger. Selv om en ytrer seg som privatperson, er det vanskelig å legge den profesjonelle rollen helt vekk. Hvor går grensen?
Ved å publisere på nett blir du del av et praksisfellesskap. Du får impulser, feedback, ideer, oppmuntring osv. Det er en annen måte å arbeide på, som de som ikke arbeider på denne måten skjønner. Men spør dem som har etablert en digital arbeidsform og har opparbeidet et nettverk som utgjør deres praksisfellesskap om de vil tilbake tl gamle dager? Jeg tror svaret er gitt, selv om de nå bruker mer tid på nett enn før.
Legg inn en kommentar